Jeg leste en artikkel tilbake i mars 2005 at hadde ordene i tittelen på denne artikkelen i det. Jeg plukket den opp på Cancer Center ved Beaumont Hospital i Detroit Michigan. Det var en dyptfølt historie om en kvinne som hadde mistet brystene til brystkreft. Historien fortsatte med å snakke om Melissa Etheridge og hennes bevisst dristighet på 2005 Grammy-tallet, da hun kom ut med en skallet hode, etter at hennes kreft behandlinger, som om stolt viser det som sin «gave» av livet. Historien fortsatte med å snakke om kvinner som i desperasjon for å overleve hatt på noen måter handlet sin skjønnhet for livet.
Jeg knyttet til historien, å være en brystkreft overlevende selv. Men det som virkelig rørte meg om at artikkelen ble kvinnen i historien snakker om hvordan når hennes ytre skjønnhet hadde falmet bort, og under behandling, ble hun «igjen med ånd, rå og kraftig og henger på med klør, dristig henne til å leve . «
Hva et konsept. Har du noen gang blitt våget å leve? Tim McGraw har en gammel sang med tittelen «Leve som du var døende,» om en mann som tilsynelatende er gitt et visst antall år eller måneder å leve på grunn av noen form for dødelig sykdom. I sangen når du blir spurt hva han skulle gjøre med denne nyheten, svarte han med «fallskjermhopping», «fjellklatring», og et ønske til alle hans venner til en dag vet hvordan det føles å «leve som om du var døende . «
jeg husker hvordan det føltes som å gå gjennom mine kreft behandlinger. Jeg husker stygghet av kroppen min og tvunget ydmykhet av en dyp seeded stolthet. Jeg husker lurer på om jeg ville leve gjennom det, smerte, blemmer og stress. Når jeg ser tilbake, innser jeg, jeg «bodde» hver dag. Jeg levde mer enn hver dag så jeg noen ganger gjør nå. Hvorfor er det slik at vi må bli møtt med noe tragisk å sette pris på livet? Hva er det i vår menneskelige-ess som gjør oss glemme nåde og barmhjertighet og bønnens kraft før vi blir brakt til våre knær på et avgjørende punkt i livet vårt, og laget for å huske? Morsomt, hvordan Gud noen ganger har en måte minner oss om skjørheten i livet. Jeg tror han gjør dette slik at vi husker.
Jeg har nylig ble minnet igjen forrige uke, da en annen klump ble funnet etter nesten to år med «survival». Jeg er en bønn, trofast kvinne, men jeg fant meg selv enda mer ydmykt. Jeg fant mer tid til å nyte mine dager, å kysse mine barn og si til min mann jeg elsket ham. Jeg fant også mye mer tid til Gud. Hmmm, gjør meg lurer på hvorfor. Men er ikke livet morsomt på den måten? Vi flytter sammen glemme at vår tid er kort, er våre dager er talte, vår skjebne er forutbestemt og vi virkelig har ingen anelse om når Guds hånd vil komme ned og plukke oss fra vår travle, avtale fylt, carpooling, innkjøp av mat, hus rengjøring, forretnings bygging dager. Disse dyrebare dager som vi ikke kan synes å finne tid til å gå ned på kne og takke fordi vi ikke har tid. Hvorfor, fordi våre liv er litt for full. For full. Jeg vil at du skal huske det siste utsagnet. Livet er fullt. Prise Gud våre liv er fylt! Leve hver eneste dag av det!
Vi har en måned, en dag i året for å få våre familier sammen for å samle i lovprisning og takksigelse. En nasjonal helligdag vil gjøre det for de fleste av oss. Men hva med ikke å vente på at Thanksgiving Holiday eller det avgjørende øyeblikk av ukjent skjebne.
Når du befinner deg på knærne i tider som disse, bo der. Vi kan alle stå å knele litt lenger. Mitt håp er at dette året vi huske Guds nåde og setter pris på våre liv og alt i dem fordi Gud er god! Noe så enkelt som å føle pulsen hver morgen er bevis på det. Hold på å huske. Mens du er i gang, husker de fulle dager når innboksen din er så full at du knapt kan finne tid til å puste? De er de dagene til å være takknemlig for. De er de dagene for å gå ned på kne i ros fordi når «in-box» er tom, er du død.
Den vei klump i brystet? Ingenting annet enn en liten cyste. Cancer Free annen dag! Ros himmelen for dette, og hver dag. Jeg har tenkt å fullt ut leve ALLE mine. Hva med deg?
